Fortid til fremtid… -ingen kort historie..

Hei på deg som kikker innom bloggen.

Regner med du på en aller annen måte har fått et lite innblikk i min verden. Mange kjenner godt til meg og min historie, mens andre med grove trekk fra Instagram, bloggen eller Facebook. Uansett vil historien endre seg med livet for alle. Nye ting kommer til, andre faller bort.

Karrieremessing historien kort fortalt for at man lettere skal kunne få et innblikk i mitt arbeidsliv og ikke minst HanaStyle:

flyttet til Lillehammer i 2003 og ble ferdigutdannet legesekretær. Tok allmenn påbygg og fikk studiekompetanse. Gikk videre på bachelor i psykologi på høyskolen i Lillehammer, for så fortsette og fullføre psykologutdannelse i Danmark. Dette skulle være det jeg skulle vie mitt arbeidsliv til; jobbe med mennesker som på en eller annen måte hadde det vanskelig i livet og søkte til meg. Under og før jeg ble ferdig utdannet jobbet jeg som miljøterapeut på BUP og var svært glad i jobben min. Barn og unge var noe jeg kunne jobbet med og også arbeidsplassen jeg den gang var på.

Jeg søkte også min praksistid som psykolog på dette stedet jeg trivdes så godt, men allerede da startet «uflaksen» som vi kan kalle den. Min veileder måtte plutselig flytte etter en trist og uforutsett hendelse. Jeg sto litt alene akkurat da, men det skulle steppe inn en ny psykolog så dette ville ordne seg.

En hyggelig, morsom og flink psykolog var jo også selv veldig fersk på denne institusjonen – dermed ble det mer til at jeg ble hans veileder enn han min. Egentlig svært liten tid til å jobbe med det som burde vært førsteprioritet for meg som elev og som vi lærer svært lite om på skolen – samtaleteknikker, utprøving av ulike tilnærminger og minst bruk av teoriene man har brukt flere år på å lære gjennom pensumet.

Anyway, den tiden var forbi og studier ble fullført. Her også hadde jeg et håp om få lov til å fortsette på samme sted og bli ansatt som nyutdannet psykolog. Dessverre var det ikke plass til meg akkurat da og staben var for øyeblikket komplett og vi vet jo alle at sykehuset innlandet har ikke mer å gå på enn akkurat 😉

Som nyutdannet og ivrig kaster jeg meg rundt på en av de første annonsene som ble lyst ut på Finn. En stilling som psykolog på voksenpsykiatrisk poliklinikk på sykehuset. Var i utgangspunktet barn jeg ønsket å jobbe med, og burde helt sikkert ventet til noe mer «passende» dukket opp, men slik ble det ikke den gang. Flere stilte spørsmålstegn ved og om jeg virkelig ønsket å jobbe der / med dette. Til og med vedkommende som ansatte meg – som jeg tipper leste min personlighet rimelig kjapt – presenterte stillingen som noe asosial, litt kjedelig og rimelig stressende.

Svaret fra min ivrige side var «en jobb er hva man gjør det til og jeg ønsker å komme meg ut og prøve meg. Dette har jeg ventet lenge på». Denne delen av min historie velger jeg å fortelle litt dypere, og dette med hensikt for at dere skal forstå veien og frem til HanaStyle.

Denne «uflaksen» ser ut til å følge meg videre.  «Uflaksen» som jeg i ettertid tenker på er kraften som vi alle kjenner som «kanskje var det ikke meningen at det var dette du skulle drive med». 

Min veileder på poloklinikken blir sykmeldt første uka og ingen ny blir utnevnt. Jeg står igjen alene og nokså desperat i søken om læring. For de som kjenner meg vet jo også at jeg lider noe av pliktig-pike syndromet. Jeg er sta som f,,, og skal, selv når det ser umulig ut. Men en ting skal sies, jeg er midt oppi alt dette litt «tunglært». Det i den forstand at jeg må ha ting inn med t-skje. Jeg spør og jeg graver til det sitter som et skudd. Jo mer jeg lærer jo mer elsker jeg å lære og jo bedre og dyktigere blir jeg. Denne teorien mener jeg henger bra sammen for de fleste av oss. Jeg hadde en sjef når jeg jobbet på Lillehammer Kino i 10år som sa : » Hana (16år), jeg brukte langt tid på å lære deg den kassa, men når du endelig lærte, fy f.. hvor god du ble. Du ble en så dyktig ansatt».

Når du er som en sugen, knusktørr svamt – nyutdanna fra skolen og trenger masse god læring……Du trenger en god og trygg «grunnmur» for å bli rustet og dyktig, og du banker på de dørene du kan i desperasjonen om at noen vil være støtten og læremesteren din og du mislykkes så det holder – da er du allerede kommet litt i ubalanse. Jeg klamrer meg fast til både stillingen og plassen i håp om at dette vil gå seg til, samtidig som pliktig-pike syndromet presser og stresser meg til å kunne prestere både på den ene og andre måten. Det er ingen hemmelighet om at på slike plasser opereres det omtrent slik som det gjør på et meieri – melkekartonger på rullebånd, (les: situasjon illustrert og oppfattet av meg personlig). Det skal skje raskt, du skal være syk nok og du skal helst skrives ut så fort du viser tegn til bedring, for køen er selvsagt milevis lang. Om du er nyutdannet eller ei, du blir presset på og du skal!

Lite søvn, lite mat og mye engstelse bygget seg opp over kort tid. Alt dette forplantet seg også til hjertebank, svimmelhet, svette og til slutt panikkangst. «Plutselig» sa det pang og jeg ble sterkt rådet til å sykmelde meg for en pause fra både rollen og stedet. FOR et nederlag, for en krise! Så mange år på skole, så mye jobb og penger investert for at jeg skulle falle om og ikke mestre. Dette var definitivt en livskrise for meg. En jeg ikke taklet så godt. Jeg ble liggende i sengen mellom min mor og far i ca tre mnd. La meg og våknet i fosterstilling. Angsten tok helt overhånd, og angsten for angsten der igjen. Det var helt grusomt å bare handle på butikken eller møte fremmede – en lammelse du som ikke har kjent det kan forestille deg engang. Den er ikke logisk, samtidig som den ligger latent i oss som en forsvarsmekanisme og kan definitivt ramme hver enkelt av oss.

Dette folkens, ble en stor koffert med smerte og sårhet å bære. En koffert jeg  aldri hadde klart å bære uten min lege og uten min familie. Kofferten fikk hjul å gå på etter ca ett års tid. Igjen, sta som jeg er skulle jeg at med meg angsten og det som var igjen av min personlighet og komme meg ut i verden igjen. Ikke som psykolog, for denne gangen måtte jeg gjøre noe jeg visste ville gi næring til sjela mi. Jeg trengte påfyll av energi og det livet hvor fokuset ikke var på det såre sinnet – jeg trengte og fikk en jobb på verdens fineste nisjebutikk, Folk & Røvere. 

Dette var starten på min kreative sjel. En arbeidsplass med luft under vingene, god atmosfære, de nydeligste ting og ingen sperre for kreativitet og salg. Jeg er en god selger, og enda bedre ble jeg. Det kan min daværende sjef bekrefte 😉 Likt med denne jobben vokste også jeg, sammen med angsten for den slapp ikke akkurat tak. Sammen med krykkene mine (de verktøy jeg da brukte for å komme meg oppatpå) ble dette starten på HanaStyle. 

HanaStyle ble opprettet 2013, samtidig som jeg fortsatt jobbet for Folk & Røvere, mens 2012 var året jeg lastet ned Instagram og året jeg begynte å instagramme om mitt nybygde hjem. Daværende stort flott herskapelig hus jeg bare elsket og style og vise frem – for det var jo det Instagram handlet om. Inspirasjon ut til andre og til en selv. Dele bilder og erfaringer.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er follebu-2.jpg

For meg var dette terapi på høyt nivå. En stor del av de overnevnte krykkene het Instagram. Leke seg interiør, styling og med kamera, wow – dette elsket jeg bare! Jeg levde meg inn som ingen nær meg kan forstå (den dag i dag) og jeg levde rundt en verden som bare eksisterte på telefonen. Denne verden kom jo godt til nytte i min nye jobb på Folk & Røvere. Det var et viktig verktøy i samfunnet allerede da – så her kunne jeg kombinere hobby og jobb og dette ga mersmak. 

 

Sosiale medier oppsøkte meg. Lokale aviser intervjuet meg og 14 sider i interiørmagasiner sammen med forside vokste på meg. Det kunne skinne igjennom hvor høyt jeg elsket det jeg dreiv med, og etterhvert kunne jeg også skape min egen arbeidsplass. Jeg ble tilbydd jobb for DnB Lillehammer som rådgiver og interiørstylist. Denne rollen fantes ikke før meg, men ble til med meg. Dette var bare så naturlig og så lett for meg. Jeg kunne tenke meg raskt til hva som måtte til i ett hjem ved salg av bolig. Hvordan gjøre et miljø lekkert for øyet som ser, kamera som fotograferer og kjøperen som blar i prospektet. Ballen begynte å rulle og «uflaksen» hadde så smått begynt å snu, eller ta en annen form.

Det ble mer og mer fokus på HanaStyle, rådgivningen og stylingen før salg av bolig. Det ble med tiden supplert med å være ambassadør for Pure & Original hvor jeg selv først var forbruker. Det ballet på seg til nettbutikk og salg av maling. Læringskurven vokste i likhet med interessen og sansen begynte å åpne opp for en ny kreativ verden. Dessverre skal det mye til for å kunne leve av «små» produkttjenester og jeg trengte å utvide med mer innhold for å kunne tjene nok til livets opphold. Som mange av dere vet ble vi tre firmaer som i fjor slo oss sammen og skapte «Helt Strøkent».

Endelig skulle jeg kunne tilby folket mer av det som hørte naturlig med maling – håndverkere, tepper, tapeter, verktøy, gulv osv. Da har vi den fulle pakka. Fargeekspertise med stor interesse og engasjement til interiør, sammen med produkter og håndverkere, det er Helt Strøkent det // www.heltstrokent.no

I min jobb som fargeekspert har jeg vært 100% ansatt samtidig som jeg er med å eier en liten del av selskapet. For meg var det et ultimatum å kunne ha en fastlønn i den nye bedriften ettersom jeg nå hadde et helt hus som var under rehabilitering og utgifter som fulgte med. Min jobbe har stort sett innebært å være fargeekspert. Jeg har en fordypning i Pure & Original kalkmaling (som ikke er kun maling med effekt) som er bygd opp på naturlige pigmenter, bedre dekkevne og egne fargekart. Bare dette i seg selv gjør at man skiller seg ut ved å velge denne type maling. Den føles som fløyel på veggene og er fantastisk å jobbe med. Alt jeg har lært om maling, farger og interiør er selvlært. Jeg har ikke gått noe skole verken for fotografering, sammensetting, styling eller fargelære. Når jeg jobber med mine kunder jobber jeg med psykolog-drakta under den daglige kledningen. Jeg setter behov, ønsker, bruksområde og personligheter først sammen. Jeg trenger en story og en «grunnmur» før vi bygger videre på overflatene. Dette handler mye om å kunne «sikre seg» nok informasjon fra kunden for å være mer treffsikker i valgene som til slutt ender på i hjemmet og på veggene. Gjennom min Instagram profil viser jeg hva både mine interesser er, hvordan jeg tenker og hva jeg skaper. Det meste av jobben min har foregått hjemme på besøk hos kunden selv, i butikken og hjemmefra. Jeg har elsket det å være «fri». Det å disponere dagene mine etter arbeidet og ikke arbeidet etter en an mal og en klokke. Jeg har de siste årene etter psykologjobben måtte leve med nokså enkle kår og hatt lønninger som ligger nær fattigdomsgrensa. Jeg har ofret så mye i form av at det å få være lykkelig, da ofte den slags lykke ikke kan kjøpes med penger. For meg har friheten vært det synonyme med godt betalt og gjør fortsatt. 

Hele blogginnlegget her handler egentlig om å fortelle dere at jeg nå, etter en lang vei til trivsel og lykke, kanskje må gi slipp på Helt Strøkent. Jeg er pr dags dato 80% permittert. Dette i utgangspunktet for å lette litt på bedriftens økonomiske tyngde. Korona gjør også sitt med tanke på både kunder (for en nyoppstarta bedrift) og betalinger som skal inn. Nå er det vanskelig å ansette meg tilbake ettersom det er en tøff tid for oss. Dette er utrolig trist ettersom jeg mener konseptet er gjennomført og unikt. For mange butikker selger det de kaller maling til en gibort pris og kvaliteten deretter. Vårt fokus har hele tiden vært service og ekspertise uten tvil med fornøydhetsgaranti. Planen var også en oppstart på Lillehammer men som nå ser litt verre ut. Når man er permittert er man også automatisk på NAV og tilgjengelig på markedet. Mine tanker går ufrivillig hver kveld til å måtte gi slipp på det jeg elsker aller mest og som jeg har jobbet for å oppnå. Samtidig har jeg stor tro på en kombinasjon av HanaStyle og en deltidsstilling. Jeg har nå drevet som rådgiver for Privatmegleren Lillehammer de siste tre årene og elsker denne delen av jobben!! Det er også en av grunnene til at jeg ønsker å kombinere annen jobb med HanaStyle – nettopp for å beholde min rolle her. Rådgiving/konsultasjon før salg av bolig sammen det å være fargeekspert gjør min rolle komplett. Jeg møter så mange fine folk på min vei og det er en jobb jeg digger hvert minutt av. Disse hører også sammen da jeg ofte blir leid inn i veien videre med kjøp av ny bolig. Digger det å få være en del av folks tilværelse – den delen som fargelegger deres hjem. Det er givende å gi råd som blir godt tatt imot og både delt og etterspurt. Elsker friheten disse sammensettingene gir meg – om du vil kalle det frihet i fysisk form eller det at mitt sinn er fritt og omgis med ting jeg elsker – blir vel konklusjonene at det er en blanding av begge. 

Jeg deler mye estetikk gjennom mine sosiale kanaler, men bak hver en profil finnes et menneske. Det mennesket her deler nå noen mindre rosenrøde dager med andre mennesker der ute. Inni meg har jeg et snev av  håp om at jeg kan velge min jobbsituasjon framfor å bli satt i èn. Mye mulig jeg også må mellomlande der til det som føles helt riktig dukker opp. Jeg er ingen låst person. Har åpent sinn og trua på at absolutt alt kan læres. Jeg vil selvsagt under HanaStyle kunne leies inn som farge og interiør veileder.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er 830d75bd-3607-4065-a9da-5be0c8626215

(et bilde tatt av meg av lokalavisa GD da jeg bodde på togstasjonen, par år siden)

Kanskje noe som er helt utenkelig plutselig er min jobb neste uke? Hva vil fremtiden vise? Jeg tror også at etter man har lest dette innlegget tenker at «hun hadde helt sikkert ikke ville jobbet her i Vegvesenet som prosjektansvarlig» – sannheten er at mye kan trigge meg og min personlighet. Mye kan kobles sammen og bli til noe bra  – alt hva man gjør det til. 

For også å svare på spørsmålet flere har stilt: kunne du tenke deg å jobbe som psykolog igjen? I dirkete pasientkontakt, alene, nei…. Der slår angsten til igjen. På en indirekte måte i en bedrift med arbeid og organisasjonspsykologi kanskje ja. I et bra team med ekstra mye støtte til jeg kommer meg på beina igjen i den rollen, kanskje ja. Jeg har mange år med psykologiskole på papiret så klart det er synd å ikke kunne benytte seg direkte av dette, og det finnes sikkert mange stillinger der ute som nødvendigvis ikke går direkte på pasientbehandling, men som jeg ikke vet om….. Vi får se hva som dukker opp. Jeg håper det er noe som kan være bra for meg 🙂

…………………………………………………………………………………………………………………

Takk for at du ville lytte til min historie <3

 

Kontaktskjema

Hana Alendar • 11. november 2020


Previous Post